Kapittel 1 – Matens makt

Kapittel 1 gjengis her i sin helhet (uten fotnoter)

Verden tilhører den som kan gjennomskue dens falskhet. All døvhet, alle blinde vaner og overdimensjonerte feiloppfatninger du besitter, er der kun ved tillatelse – din tillatelse. Innse at det er en løgn og du har allerede gitt det dødsstøtet.
Ralph Waldo Emerson

Verdens mest voldelige våpen er bordgaffelen.
Mahatma Gandhi

MAT SOM METAFOR

Helt siden Pytagoras i Hellas, de gammeltestamentlige profetene i Levanten og Mahavira og Gautama Buddha i India, og senere vismenn som Platon, Plotin og de tidligste kristne forfedrene, har samfunnsreformatorer og åndelige lærere lagt vekt på hvor viktig det er å være oppmerksom på holdninger og handlinger overfor mat. Det faktum at denne innsikten nærmest er blitt aggressivt ignorert, nedvurdert og tildekket gjennom århundrene, er av stor betydning. Gransker vi holdningene som er ansvarlige for denne tilsløringen, vil vi oppdage frigjørende sannheter om kulturen vår og om oss selv, og om veien til positiv forvandling for både enkeltindividet og planeten. Hva er det som gir mat slik makt, og hvorfor anerkjenner vi ikke denne makten i dag? For å svare på dette spørsmålet må vi være oppmerksomme og se sammenhenger vi er blitt opplært til ikke å se.

Mat er ikke bare et grunnbehov, men et primært symbol i hver kulturs felles indre liv – også vår egen. Det er ikke vanskelig å se at mat er en kilde til og en metafor for liv, kjærlighet, sjenerøsitet, feiring, nytelse, personlig bekreftelse og velstand. Ironisk nok er den også en kilde til og metafor for kontroll, herredømme, hjerteløshet og død – for ofte dreper vi for å spise. Hver dag, fra vugge til grav, tar vi matvalg, om de da ikke blir tatt for oss. Kvaliteten på bevisstheten disse valgene springer ut fra – uansett om vi tar valgene selv eller andre tar dem for oss – har stor innflytelse på vår evne til å se sammenhenger. Denne evnen til å se sammenhenger av betydning bestemmer om vi vil elske og beskytte liv eller forårsake hjerteløshet og død uten selv å være klar over det.

Dypt i vår bevissthet tror jeg vi lengter etter å oppnå genuin åndelig enhet med kilden til vår væren og få en direkte opplevelse av vår sanne natur. Det er denne lengselen etter helhet, sannhet og frihet fra den smertefulle forestillingen om adskilthet som driver oss til å utforske mysteriene som omslutter oss i det daglige. Ved å gå i dybden kommer vi nærmere våre åndelige røtter og ressurser. Ved å se nøye på mat, på hva og hvordan vi spiser, og på holdningene, handlingene og oppfatningene som er knyttet til mat, begir vi oss ut på en oppdagelsesreise til hjertet av vår egen kultur og oss selv. Kanskje er det overraskende, men når vi bruker bevisstheten vår til å belyse det vanligste og nødvendigste aspektet av vår tilværelse, belyser vi usynlige lenker som holder kroppen, sinnet og hjertet fastlenket til gitteret i et bur vi aldri har kunnet se. Vi kan videre se en vei som fører til forvandling og en mulighet for ekte kjærlighet, frihet og glede. Kanskje bryter vi ut i latter av en slik sterk påstand. Mat? Vår gamle venn maten? Vi har større prosjekter og viktigere problemer. Mat er så trivielt. Vi spiser i forbifarten, eller vi spiser for å få trøst og energi til våre daglige gjøremål, eller som bakgrunnsmusikk for vennskap og TV-titting. Mat er bare mat, protesterer vi kanskje. Det er ikke noe å mase med!

HELLIGE MÅLTIDER

Ved dypere ettersyn kan vi se at mat er en universell metafor for intimitet. Mange av oss kjenner følelsen av å elske noe eller noen så høyt at vi har lyst til å bli ett med, ta inn i oss, dette tilsynelatende andre. Kanskje er det en strålende soloppgang vi nyter, en melodi som åpner hjertet vårt og smelter noe inni oss, eller vår elskede som vi lengter etter å forenes med. All kunst kanaliserer uttrykk for denne dype lengselen etter enhet, men det er bare gjennom matlaging og spising at en slik enhet kan oppnås, fysisk sett. Dette er en del av det som gjør spising til en så sterk opplevelse og metafor: Mat blir spist og blir oss. Den spises som objekt og blir subjekt; det som er «ikke-meg» blir til «meg». Hvilket alkymisk mirakel! Det er et mirakel slik åndelig oppvåking, tilgivelse eller kjærlighet er det. Gjennom åpenhet og omfavnelse forvandles det som er ikke-meg – det andre, som til og med kan være en potensiell fiende – til meg, oss. En helbredelse skjer, en oppvåking til den større helheten der det som før var «meg» og «ikke-meg», forenes.

Å spise mat er derfor en omfattende metafor for helbredelse, åndelig forvandling, tilgivelse og overskridende kjærlighet. På et dypere plan vet vi alle dette. Tilberedning av mat er den eneste kunsten som bokstavelig talt lar oss innarbeide det vi skaper i oss, og det er også den eneste kunsten som fullstendig engasjerer samtlige fem sanser. Den tar også i bruk den sansen som i buddhismen kalles den sjette sans: den mentale aktiviteten som setter det vi oppfatter gjennom sansene våre i en kontekst, en slags mental persepsjon. Vi har svært finurlige og komplekse lag med tanker og følelser knyttet til mat, og de er en viktig del av vår erfaring med å spise. Familien og kulturen vår bidrar sterkt til disse tankene og følelsene, og disse minnene og tilhørigheten gir måltidene våre mening.

Spising er den mest intime av alle handlingene våre der vi oppnår den komplekse og etterlengtede foreningen med det andre, subjektet og verden. På tvers av samtlige kulturer er derfor det å spise alltid blitt betraktet som den helligste av menneskelige handlinger, og den som sterkest binder oss til vår egen kultur. Vi kan ikke bli mer intime med noe eller noen enn ved å spise dem. Slik blir de en del av oss. En så intim handling må selvsagt vies stor oppmerksomhet, kjærlighet, skjønn og ærbødighet. Hvis det ikke gjøres, er det en helt klar indikasjon på at noe er alvorlig galt.

Når vi innser at å tilberede og spise mat er menneskets fundamentale symbol for intimitet og åndelig forvandling, kan vi begynne å forstå hvorfor hellige måltider er grunnleggende i enhver kulturs religiøse og sosiale liv. Spising som metafor spiller en sentral rolle i den åndelige foreningen med det guddommelige. Det er en allmenn erkjennelse at det å innta mat både er en bokstavelig og en symbolsk hellig handling: Det er slik vi tar direkte del i den uendelige orden som overskrider våre begrensede liv.

Enda det kan virke som om vi bare er begrensede matspisende vesener, kan vi fra et annet perspektiv se uendeligheten som mater seg selv med seg selv. Gjennom denne deltagelsen legemliggjør vi den uendelige orden som et unikt uttrykk for seg selv, som er oss – disse menneskene som spiser. Dette er et uttrykk for den dypeste kjærlighet. Når vi spiser, blir vi elsket av den uendelige og mystiske kraften som føder alt liv, som har gjort alt som kom før oss mulig, som uavbrutt manifesterer seg selv som oss og erfarer livet gjennom oss, med en kjærlighet som hengir seg fullstendig til oss, vi som er denne kraften. Det er en kjærlighet vårt intuitive hjerte kan følge og besvare, og sette dyp og inderlig pris på. Vårt rasjonelle sinn kan derimot knapt begynne å fatte det.

MAT, LIV OG DØD

Hva er like enkelt som å spise et eple? Og likevel, hva kan være mer hellig eller nå dypere? Når vi spiser et eple, spiser vi ikke bare et eple som et frittstående objekt. Eplet kommer inn i oss, oppløses i oss, bidrar til oss og blir oss. Og hvert eple er en manifestasjon på mye mer! Vi spiser av regnet, skyene og trærne som har eksistert før og som har brakt dette treet til liv, og av tårene, svetten, kroppene og pusten til utallige generasjoner dyr, planter og mennesker som er blitt til regn, jord og vind som gir næring til epletreet.

Når vi betrakter et eple, ser vi hele universet. Alle planetene, stjernene, sola og månen, havene, elvene, skogene, åkrene og skapningene er i dette eplet. Epletreet manifesterer en uendelig livsvev, og hver tråd i veven er avgjørende for at treet skal eksistere. Eplet er en gave fra treet og det uendelige universet som formerer og feirer seg selv gjennom det. Frøene faller med eplet til bakken og blir til nye trær, eller blir spist av mennesker eller bjørner eller fugler og dermed ført videre. Det er igjen nyttig for treet og hele systemet, som utfolder seg i uendelighet, kompleksitet og fullkommenhet.

Om vi er oppmerksomme på dette når vi spiser et eple, vil vi innse at vi er elsket og næret og at vi er en del av noe større. Vi er en del av et mysterium så stort, velvillig og gåtefullt at vi ikke kan annet enn å beveges av en følelse av hellighet. I så å si ethvert samfunn er det ved to anledninger vi reflekterer over kilden til våre liv: Når vi opplever døden – ved begravelser – eller når vi spiser – gjennom velsignelser og bønn ved bordet. Spises et eple med oppmerksomhet, kan det utgjøre et hellig måltid, men vanligvis spiser vi det i all hast mens vi er opptatt med noe annet.

Vi mennesker som spiser epler, er i egentlig forstand epler som spiser epler. Hele universet finnes ikke bare i hvert eple, men i hver og én av oss. Når vi spiser, kan vi se at ingenting er adskilt; alt er prosesser. Alt tar del i alt det andre, i stadig forandring, og blir til slutt fortært av prosessen, og av tiden, den aller største tyven – den som sluker alt. Mat er kilden til og metaforen for livets flyt inn i døden og fra døden til livet.

Vi kan se at det å spise mat har en dyp mytisk og åndelig betydning, og den er blitt vevd inn i mange kulturers underliggende mythos og religiøse tradisjoner, også vår egen. I kristendommen finner vi symbolikken som ligger i nattverdsmåltidet, som handler om Jesu død; men også symbolikken om liv som blir til: Jesus ble født i en stall og lagt i en krybbe! Hvilket mektig symbol, å bli praktisk talt født i noens matfat. Han var født for å bli åndelig mat for andre, og den dype sammenhengen mellom krybbesymbolikken og det siste måltid peker mot matens evinnelige kraft som den primære metaforen på det åndelige mysteriet som både omfavner og overskrider liv og død.

Etter hvert som vi utvikler oss åndelig og vekker vårt potensial, kan vi bli andres mat hver eneste dag – der vi deler kjærligheten og forståelsen vår, tiden og energien vår. Gjennom dette gir vi næring til andre og oss selv. Det er ikke bare vår personlige kjærlighet, energi eller tid vi deler. Når vi gir av oss selv, gir vi av de gaver vi har fått fra våre familier, lærere, venner, fra planeten og hennes skapninger, fra sola, månen og stjernene og fra alle våre erfaringer. I det store og hele er vi livet selv som gir til seg selv – som mater seg selv, utforsker, tilfredsstiller og fornyer seg selv. Lever vi vel, vil vi kunne gi næring til mange med den mest næringsrike maten: medfølelsens og visdommens frukt. Til slutt vil vi oppdage at vi fremfor å trenge mat til reisen er mat for hverandres reiser, og at vår dypeste lengsel og glede ikke bare er å innta, men å være næring for andre. Alle er vi født i en symbolsk krybbe, som åndelig mat for andre, og vi er kallet til å oppdage vår unike måte å bidra på.

Er det så overraskende at noe så banalt som det å spise kanskje kan ha den avgjørende makten i våre kulturelle og åndelige liv? Når vi utforsker dette videre, må vi studere nøye hva vi velger å spise. Hva er det som ligger bak våre matvalg?

MAT – ENTEN PLANTER ELLER DYR

I vår kultur tilsløres det iblant med overlegg hvorvidt matvarer kommer fra dyr eller planter. Ved å se det åpenbare vil vi være bedre rustet til å oppnå en dypere forståelse.

Plantemat er som oftest frukt og frø som naturlig frigjøres fra planter. Korn som hvete, havre, ris, mais, bygg, quinoa, rug og hirse er frøene til visse gressarter. Belgfrukter som soyabønner, kikerter, linser, erter, bønner og peanøtter er frøene til belgfruktplanter. Fruktgrønnsaker som tomat, squash, paprika, gresskar, okra, aubergine og slangeagurk er fruktene og frøene til urteplanter. Fruktene og frøene som frigjøres fra trær og andre planter, utgjør mye av den andre plantematen vi spiser, som eple, appelsin, banan, papaya, avokado, brødfrukt, melon, druer, sitron, plomme, fersken, kirsebær, aprikos, oliven, fiken, daddel og annen frukt; bjørnebær, jordbær, blåbær, tranebær, bringebær og andre bær; pekannøtter, valnøtter, hasselnøtter, macadamianøtter, cashewnøtter, mandler, kokosnøtter og andre nøtter; og solsikkefrø, sesamfrø, gresskarfrø, kakao, linfrø, pinjekjerner og øvrige frø. Plantemat kan også være blomster som bærer frø, som brokkoli, blomkål, rosenkål og artisjokk, og frukt fra sporebærende underjordisk sopparter, eller stivelsesholdige knollvekster som potet og yams. Så er det røtter som gulrot og rødbete, eller blader, som bladbete, kål og salat, eller stilker, som asparges, selleri og sukkerrør.

Bak plantematen på tallerkenene våre kan vi se frukthager og hager, åkre, skoger og årstider og mennesker som gir plantene næring og omsorg. Hvis de dyrkes med økologiske og bærekraftige metoder som passer for produksjon i liten skala, kan vi se skjønnheten og overfloden denne kloden tilbyr, med smakfull og sunn mat frembrakt av omsorgsfulle hender som arbeider i takt med jordens rytmer.

Ser vi dypt nok, vil vi oppdage at denne måten å spise på innebærer svært lite lidelse; de fleste planter er frukter, og frø frigjøres fra gress, urter, trær, vinranker og andre planter. Planter har heller ikke noe som ligner et fysisk nervesystem eller smertereseptorer, i motsetning til dyr, som beveger seg og dermed trenger et nervesystem med smertereseptorer for å unngå selvskadende adferd. Siden planter er rotfaste og stillestående, har ikke naturen noen grunn til å utstyre eller utvikle mekanismer som ville la dem føle smerte.

Mat som skriver seg fra dyr, er enten kjøtt eller organene til døde dyr, eller melk, egg og honning fra dyr som vi mennesker har tatt herredømme over til eget bruk. I den første kategorien mat finner vi muskelkjøttet fra forskjellige dyr som er blitt drept for å gi oss den maten som er midtpunktet i de fleste rettene i vår kultur. Fisk- og skalldyrkjøtt blir vanligvis omtalt ved dyrets artsnavn, som tunfisk, steinbit, laks, kreps, krabbe eller reke. Til tross for at det i vestlige kulturer er mindre vanlig å spise amfibier og reptiler, driver land som USA oppdrett av frosk, skilpadde og alligator til mat. Fuglekjøtt omtales også i henhold til arten, som når vi spiser kylling, kalkun, and, emu og fasan, og man differensierer ofte kjøttstykkene ved å henvise til type kjøtt og farge, som bryst og bein, hvitt kjøtt og mørkt kjøtt. I motsetning til det ovenstående blir kjøtt fra pattedyr sjelden omtalt ved artsnavnet, men som et «stykke» av kjøttet, som kam, ytrefilet, skank, bog, filet, kotelett, lammelår, skinke, kjøttdeig, pølse, hamburger, servelat, bacon, ribbe og biff. Visse indre organer blir også spist, spesielt nyrene og leveren til unge pattedyr, leveren til overfôrede ender og gjess (foie gras), og, noe mindre vanlig, magevevet og hjertet, tungen, hjernen og føttene til visse dyr. Melken til ammende kuer, sauer og geiter drikkes eller spises som smør, yoghurt, krem og forskjellige oster. Ost lages ved at løype, et enzym som oftest tas fra mageslimhinnen fra slaktede kalver, tilsettes slik at melken koagulerer. Fugleegg beslaglegges også til mat, i likhet med honning som biene utskiller fra kroppene sine.

I motsetning til planter, som gir sunne, næringsrike matvarer som krever lite eller ingen lidelse, blir dyr regelmessig undertrykt og angrepet for at mennesker skal få tak i kjøttet, melken og eggene deres. Dette krever åpenbart lidelse, for vi vet alle med sikkerhet at å ta en kniv og skjære gjennom huden til en hund, ku, katt, kylling, kanin eller et menneske er noe helt annet enn å skjære gjennom skallet på en tomat eller grapefrukt; at å bite i beinet til en gris ikke kan sammenlignes med å bite i et duggfriskt eple. Den anerkjente etologen Konrad Lorenz sa en gang at den som ikke kan forstå at det er en forskjell mellom å skjære opp en hund og et salathode, burde begå selvmord av hensyn til samfunnets ve og vel. I dag vet vi at samtlige virveldyr er utstyrt med et sentralnervesystem med proprioseptorer som er følsomme for en rekke smertefulle stimuli, som å bli skåret, brent, knust, innesperret og utsatt for elektrisk sjokk, kulde og varme, helsefarlige gasser, blodutredninger og gnagsår, og at de kan føle psykisk smerte – som vi – om de blir innesperret, frastjålet ungene sine eller når deres naturlige drifter systematisk blir blokkert.

FORNEKTELSESKULTUREN

Jo flere krefter vi bruker på å ignorere noe, dess større makt får det over oss og våre liv. Når vi betrakter moderne animalsk matproduksjon med et klart blikk, ser vi lidelse, hjerteløshet og utnytting. Derfor unngår vi å tenke på om maten vår kommer fra dyr. Denne vanen med å unngå og fornekte aspekter rundt det å spise har automatiske ringvirkninger for vårt offentlige og private liv. Vi vet at vi ikke kan undersøke mat som tema for grundig, for gjør vi det, vil vi konfronteres med den enorme lidelsen våre matvalg er direkte årsak til. Derfor lærer vi å være overfladiske og frivillig blinde overfor de sammenhengene vi kunne ha sett – ellers ville angeren og skyldfølelsen bli for mye for oss. Den opplagte sannheten ville også være for sterk kost for selvbildet vårt, noe som ville resultere i en alvorlig kognitiv dissonans og emosjonelle problemer. Vi velger å ignorere og dermed å være uvitende og uoppmerksomme.

Ved å mangle vilje og evne til å se, forholde oss til og ta ansvar for det skjulte havet av grusomhet som vår mest grunnleggende aktivitet påfører dem som er like følsomme og sårbare som oss, har vi satt oss selv i en schizofren tilstand der høflighet og dannelse med stort besvær eksisterer side om side med den samvittighetsløse mishandlingen som er innebygd i den animalske maten vi kjøper eller spiser. Jeg tror denne schizofrene tilstanden er det grunnleggende og uerkjente såret vi moderne mennesker bærer. Mange andre sår og øvrige splittelser følger som en naturlig og uunngåelig konsekvens av dette såret. Det hele stikker så dypt og er så forferdelig at det er tabu å snakke høyt om.

Ved å velge å være blinde for hva vi faktisk gjør når vi kjøper, tilbereder og spiser mat, gjør vi oss ikke bare blinde for all grusomheten og lidelsen, men også for verdens skjønnhet. Denne tillærte mangelen på evne til å se og sette pris på verdens overveldende skjønnhet gjør det mulig for oss å ramponere skogsområder og hav og systematisk ødelegge naturen. Ved å være ufølsomme overfor lidelsen vi daglig påfører forsvarsløse dyr, blir vi også ufølsomme for skjønnheten og lyset i skaperverket som vi undertrykker og avskjærer oss fra ved hvert måltid.

Denne følelsesmessige avstumpingen av millioner av barn og voksne – som er nødvendig for at millioner av mishandlede dyr skal kunne spises daglig – legger grunnlag for menneskelig vold, krig, fattigdom og nød. Disse utfallene er uunngåelige, for vi kan aldri høste glede, fred og frihet for oss selv mens vi sår frø til skadelig adferd mot og herredømme over andre. Vi kan snakke om kjærlighet, godhet, frihet og en bedre verden, men det er handlingene våre, spesielt vanene våre, som bestemmer hvilken fremtid vi og andre vil erfare. Voldssyklusene som har preget, og fremdeles preger, vår historie, er rotfestet i volden våre daglige måltider krever. Dyr kan ikke hevne seg slik mennesker kan, men volden vi utøver mot dem, slår tilbake på oss.

NEDARVET HJERTELØSHET

Ved å kontrollere og drepe dyr for at vi skal kunne spise dem har vi tatt vold inn i våre kropper og sinn, og på et dypt og uforanderlig vis forstyrret de fysiske, emosjonelle, mentale, sosiale og åndelige dimensjonene av oss selv. Måltidene våre krever at vi spiser som rovdyr og dermed betrakter oss selv som rovdyr, noe som igjen bidrar til at vi forsvarer og fremmer rovdyraktig adferd og institusjoner som står i rak motsetning til den raushet og godhet som hører sammen med åndelig vekst. Siden hjerteløshet er uunngåelig når vi sperrer inne, lemlester og slakter dyr for å spise dem, har vi helt fra barndommen av blitt tvunget til å være sanseløse og uoppmerksomme voldsutøvere.

Ingen av oss har fritt og bevisst valgt å spise dyr – vi har arvet det gjennom vår kultur og oppdragelse. Det skjønner vi med én gang når vi vandrer gjennom butikkhyllene med barnemat i dag: barnemat med biff, kylling, kalv og lam – til og med ostelasagne. Velmenende foreldre, besteforeldre, venner og naboer har tvunget kjøtt og andre animalske produkter på oss fra før våre første minner ble formet. Som småbarn har vi ingen forestilling om hva «kalv», «kalkun», «egg» eller «biff» faktisk er, eller hvor det kommer fra. Vi vet ikke hvilke grusomheter de hjelpeløse dyrene er blitt utsatt for slik at våre små munner kan ta imot skjeen med barnemat fra disse lett tilgjengelige glassene. Langsomt finner vi ut av det, og når vi gjør det, virker det hjerteløse og perverse ved fremstillingen av denne maten nærmest naturlig og normalt. Vi blir aldri fortalt at vi mennesker ikke er skapt til å sette til livs de store mengdene animalsk mat som er vanlig i vår kultur. Vi blir aldri fortalt om innesperringen, kastreringer uten bedøvelse og annen mishandling, og de brutale og ofte mislykkede drapene som hver dag stirrer opp på oss fra tallerkenene våre, og som vi fraværende tygger i oss mens vi ser på TV, leser eller snakker.

På denne måten blir måltidene våre til ritualer gjennomsyret av manglende tilstedeværelse og følelsesmessig avstumping og skyldfølelse istedenfor å være ritualer som åpner hjertet i takknemlighet, samhørighet, velsignelse og kjærlighet. Prisen vi må betale for dette er umulig å tallfeste, blant annet demper det vår iboende intelligens og medfølelse som videre fører til tap av frihet, fred og glede.

INTELLIGENSENS FORFALL

Intelligens er evnen til å se meningsfylte sammenhenger, og den gjelder for alle levende systemer – som mennesker, dyr, lokalsamfunn og storsamfunn. Når vi tar del i daglige ritualer som sløver vår evne til å se sammenhenger, legger det sterke begrensninger på intelligensen vår – selv nå som vi svømmer i en overflod av såkalt informasjon – og ødelegger evnen vår til å håndtere de alvorlige problemene vi steller i stand. Ettersom vi er eksperter på å lukke øynene for lidelsen vi påtvinger dyr gjennom matvanene våre, er en naturlig, uunngåelig konsekvens at vi også er veldig flinke til å lukke øynene for lidelsen vi påfører sultne mennesker, levende biologiske systemer, krigsherjede samfunn og fremtidige generasjoner. Vår godt utviklede evne til å blokkere tilbakemeldinger gjør oss også sårbare for storkapitalens interesser som tjener på vår manglende evne til å se viktige sammenhenger.

Medfølelse er en etisk intelligens; det er evnen til å se sammenhenger og den påfølgende trangen til å lindre andres lidelse. Som kognitiv intelligens blir den nedsløvet når vi spiser dyr. Evnen til å koble ut, som vi bruker ved hvert måltid, illustreres nok på sitt verste i moderne vitenskapelige forsøk der hunder fryses langsomt til døde for at vi skal lære om menneskelig fysiologi. Vi ser det også hos moderne soldater som ser hjelpeløse sivile i øynene før de skyter dem, hos jegere som lokker og jager hjelpeløse dyr og dreper dem for sportens skyld, og i utallige andre lovlige og anerkjente kulturelle aktiviteter.

Så lenge vår kultur i bunn og grunn betrakter dyr kun som ting og mat, er det lite håp om at vi skal overleve. Den systematiske måten vi overser, undertrykker og ekskluderer dyr på, avskjærer oss fra vår indre visdom og følelsen av å høre til i et velvillig og velsignet univers. Gjennom vår aktive blokkering av sannheten om vår gjensidige tilhørighet er det ikke til å unngå at vi begår miljømord og selvmord og gir avkall på den iboende intelligensen og medfølelsen som kunne ha veiledet oss.

JEG-DU KONTRA JEG-DET

På 1920-tallet formulerte filosofen Martin Buber et grunnleggende skille i våre relasjoner med andre og den medfølgende selvoppfatningen – en innsikt som får stadig økt erkjennelse. Buber hevder at vi ikke utvikler vår følelse av «jeg» i isolasjon, men gjennom relasjoner med andre. Videre mente han at om vi forholder oss til andre som om de har bevissthet, følelser, erfaringer, lengsler og formål, utvikler vi en «Jeg-Du»-oppfatning av selvet. Når vi forholder oss til andre som objekter, som om de ikke har egne lengsler, formål eller bevissthet av betydning, utvikler vi en «Jeg-Det»-oppfatning av oss selv. Ved å dyrke en Jeg-Du-oppfatning kan vi utvikle respekt og følsomhet for andre og oss selv. Dyrker vi en Jeg-Det-oppfatning av selvet, vil vi utvikle et instrumentelt forhold til andre mennesker, som vi vil betrakte som noe vi kan bruke. Denne Jeg-Det-oppfatningen av selvet fører til et stadig mer livløst og depersonifisert syn på naturen, dyr og andre mennesker, og en indre forherdelse som stålsetter oss slik at vi ikke føler smerte for hva eller hvem vi bruker, spiser og utnytter. Buber sier videre at Jeg-Det-oppfatningen av selvet både krever og bidrar til en indre ufølsomhet som forårsaker en endeløs hunger etter å forbruke mer. Den ironiske og umulige søken etter lykke og tilfredsstillelse av et tingliggjort, isolert, engstelig selv som reduserer andre til instrumenter for egen lykke og nytelse, er en primær drivkraft i forbrukersamfunnet og den avsporede industrialiseringen, storkapitalismen og de miljø- og samfunnsmessige ødeleggelsene denne mentaliteten uunngåelig fører med seg.

Selv om Bubers innsikter er slående og opplysende, kan det virke som om han ikke klarte å se den dypere dynamikken som ligger til grunn for Jeg-Det-oppfatningen av selvet: Matkulturen vi er blitt oppdratt i, der mystiske, følsomme og intelligente vesener stadig og ukritisk blir redusert til objekter som kan brukes, drepes og spises.

Det er bemerkelsesverdig at Buber ikke kunne se denne temmelig åpenbare sammenhengen i løpet av sine 40 år med refleksjon og skriving om Jeg-Du- og Jeg-Det-mentalitetene. Enda mer bemerkelsesverdig er det imidlertid at av alle de tusenvis av ledende skribenter og forskere innen naturvitenskap, humanistiske fag og samfunnsvitenskap de siste hundre årene har nesten ingen skrevet en setning om dette temaet! Disse kloke hodene har vært blant de mest innovative og modige i sin tid, villige til å være kontroversielle og gi verden en mengde nye ideer innen sosiologi og samfunnsteori, psykologi, filosofi, systemteori, vitenskap, økonomi, historie, statsvitenskap, antropologi, teologi, komparativ religion og åndelighet. Hvordan har noe så grunnleggende og iøynefallende i vår tilværelse og måte å tenke på – vår behandling av dyr til mat – kunnet bli oversett av og være usynlig for så mange i så lang tid? Det er nifst å tenke på stablene med bøker, artikler, essays, forelesninger og dokumentarfilmer som er blitt produsert av og om modernitetens kloke hoder – og være klar over hvor unevnelig dette temaet er. Forestillingen om at vår rutinemessige vold mot dyr til mat kan være en primær drivkraft som ligger til grunn for menneskelig lidelse og krig, har vært så å si utenkelig helt til i dag.

Selv de mer radikale samtidsstemmene har enten ikke vært villige til eller maktet å ta opp dette temaet i fullt alvor. Dette innbefatter så å si samtlige nålevende forfattere og ledere i ulike bevegelser knyttet til menneskelig utvikling, åndelighet, miljø, sosial rettferd, holistisk helse og fred. Dette er ikke på noen måte ment som en kritikk av disse enestående menneskene og deres bidrag og ideer. Det er heller en bevisstgjøring av den sterke motstanden hele vår kultur har mot å ta et oppgjør med våre matvaner. Disse vanene og tilknyttede holdninger er like gjennomgående og åpenbare som reklamer for osteburgere og grillet kylling, men samtidig like usynlige som luft og uhyggelig utilnærmelige. Det er fordi vi alle er blitt enige om at denne sannheten må ignoreres, koste hva de koste vil.

En av Carl Jungs viktige bidrag var å fremheve skyggen som arketype: Den er det selvet er og innlemmer, men fornekter og undertrykker. Til tross for at den er undertrykt, vil skyggen bli hørt og projisert på skadelige og svikefulle måter. Vår mishandling av dyr til mat er den absolutt største skyggen vi bærer i vår kultur. Vår kollektive skyldfølelse får oss ikke bare til å gjemme volden vi spiser; vi utøver den også: i vår aggressive livsstil, i filmer, bøker, spill og media og i volden vi utøver både direkte og indirekte mot hverandre.

VI ER ALLE MYSTERIER

Vår pågående tingliggjøring av dyr til mat er ikke bare et brudd på den naturlige orden som påfører oss selv og andre dyr enorme, uerkjente lidelser, det fører også til at vi blir blinde for hva vi og andre dyr faktisk er.  Vi begår en feil hvis vi reduserer vår egen væren til materielle enheter som er født, lever en stund og dør. Akkurat som andre dyr er vi ikke grunnleggende fysiske vesener, vi er grunnleggende bevisste vesener. Alle er vi uttrykk for den uendelige kreative mystiske kraften som føder og opprettholder manifestasjonenes universer, og våre kropper og sinn er hellige, akkurat som kroppene og sinnene til samtlige vesener. Dyr har, akkurat som oss, følelser og lengsler; de bygger rede, har maker, føler sult og er bevisste subjekter i sine liv. I likhet med oss gjør de alt de kan for å unngå smerte og død og handler for å oppnå glede og tilfredsstillelse.

Vi mennesker er store mysterier. Når alt kommer til alt, har institusjoner som vitenskap, religion, utdanning og myndigheter gjort svært lite for å avdekke dype, forvandlende ideer om hva vi mennesker egentlig er. Vi er like store mysterier for oss selv nå som vi var da Moses, Buddha, Konfucius og Jesus levde. Noen vil kanskje innvende at vi vet mer og har utviklet oss mer; andre vil argumentere for at vi har mindre livsviktig kunnskap, at vi snarere er mer åndsfraværende og uvitende enn i tidligere tider. Uansett, ingen kan si at vi ikke er et eneste stort mysterium i oss selv, alle våre vitenskapelige og teologiske funderinger til tross. Akkurat som vi faktisk ikke vet hva en mann eller en kvinne er, vet vi heller ikke hva en loppe eller en hingst er, eller en hest, elefant, delfin, kylling, sverdfisk, hummer, alligator, mus, sommerfugl, meitemark, honningbie eller husflue. De er alle uutgrunnelige mysterier for oss, kanskje enda mer mystiske enn vi er for oss selv. De er virkelig andre, og denne essensielle forståelsen burde få oss til å føle ydmykhet, undring og respekt.

Dessverre etablerer vi heller mentale kategorier for de uendelig mystiske vesenene vi møter, som «svart», «slave» og «hedning» eller «matdyr», «vilt», «udyr» og «laboratoriedyr». Disse kategoriene, og volden vi bruker mot disse praktfulle skapningene vi kategoriserer slik, verken forandrer eller forringer denne hellige og gåtefulle kvaliteten. Denne forvrengte tenkningen stammer fra vår ekskluderende og selvopptatte holdning og bare tåkelegger og låser sinnene våre. Den åndelige kilden som er uendelig, skinner sitt lys i alle skapninger, i evig tid. Ved å se og erkjenne dette lyset i andre, frigjør vi både dem og oss selv. Dette er kjærlighet. Hvis vi ikke ser det, er det ofte fordi ingen har sett det i oss. Slik fengsler vi oss selv og forveksler overfladisk trygghet med noe dypt og fritt.

Når vi kun betrakter dyr som objekter vi kan utnytte til mat, har vi ødelagt den underliggende harmonien på et så dypt nivå at følgene er en kultur som er sin egen slave, ofte uten å være klar over det. At noen mennesker hersker over andre, er en nødvendig konsekvens av vårt herredømme over dyr til mat. Som Jim Mason har vist i An Unnatural Order (En unaturlig orden), er det en sterk kobling mellom menneskers slavehold av andre mennesker og menneskers slavehold av dyr til mat. Denne slavementaliteten, måten den hersker og ekskluderer på, er selve kjernen i det åndelige dilemmaet som lar oss gå til krig mot jorden og mot hverandre.

KJÆRLIGHET ER FORSTÅELSE

Da jeg var ung, lurte jeg ofte på om vår kultur måtte være slik. Jeg har funnet ut at den ikke må være det. Vi kan alle bidra effektivt til en kulturell forvandling og verdensfred gjennom måltidene våre, den viktigste forbindelsen vi har til naturen og kulturen vår.

Når vi forsøker å øve opp vår oppmerksomhet og bevissthet og gjennomskuer og ser forbi den omfattende tilpasningen vi alle har vært utsatt for, forstår vi. Helbredelse, velsignelse og frihet springer ut fra forståelse. Kjærlighet forstår. Når vi forstår, kan vi ta ansvar og bli en velsignende kraft i verden, istedenfor å tillate at den etablerte adskiltheten og hjerteløsheten får råde. Når vi er bevisste, vil vi på naturlig vis endre adferden vår, og når individer endrer adferd, kan det ha ringvirkninger gjennom hele relasjonsveven, noe som kan føre til samfunnsmessig forvandling og nye dimensjoner av frihet, glede og kreativitet. Det hele begynner med vår mest intime og vidtrekkende forbindelse med den naturlige orden, vårt primære åndelige symbol og vårt mest grunnleggende sosiale ritual: spising.