Kapittel 4 – Spisevaner som går i arv

Utdrag fra kapittel 4:

Mennesker ønsker å slå seg til ro. Bare i den grad de ikke slår seg til ro,er det håp for dem.
Ralph Waldo Emerson

Det er intet mindre enn en form for vold å prøve å vinne barn over til giftene, den grove smaken og den usympatiske konsistensen av dyrekjøtt.
Jon Wynne-Tyson

Det er forferdelig! Ikke bare dyrs lidelser og død, men at mennesker helt unødig undertrykker den høyeste åndelige kapasiteten i seg selv – evnen til å føle sympati og medynk med levende skapninger som dem selv – og at de ved å krenke sine egne følelser blir hjerteløse.
Leo Tolstoj

VÅR ARV – INDOKTRINERING AV SMÅBARN
Istedenfor å redusere vår intelligens og medfølelse ved å fornekte og ødelegge dyrs intelligenser og livsformål, kunne vi hedre, respektere og sette pris på det store mangfoldet av intelligens, skjønnhet, evner og gaver som dyrene besitter og bidrar med i verden. Vi kunne frigjøre oss selv ved å frigjøre dem og la dem realisere den rollen deres særegne intelligens søker etter. Vi kunne respektere livene deres og behandle dem med godhet. Vår bevissthet og medfølelse ville blomstre og føre mer kjærlighet og visdom inn i våre relasjoner med den universelle intelligensen som er kilden til vårt liv. For at dette skal kunne skje, må vi slutte å betrakte dyr som varer, hvilket betyr vi må slutte å betrakte dem som mat.

Hvis vi ser på dyr generelt, er det neppe noe mer grunnleggende og essensielt foreldre lærer sine barn enn hvordan man spiser. Foreldre lærer sine barn i alle arter, både direkte og indirekte, gjennom sine handlinger. Vi mennesker er intet unntak. Fordi vi som småbarn er mer sårbare enn andre dyr, blir matopplæring ekstra viktig for oss. De tidligste og mest basale forbindelsene vi har til foreldrene våre, handler om mat og spising.

Fra fødselen av drikker vi morsmelk. For oss og samtlige andre pattedyr er dette selve symbolet på det å være elsket, få næring, beskyttelse og være bundet til mor og alt det hun representerer. Hun har født oss fra sin kropp og mater oss fra sitt bryst. Hun representerer livets uendelige vev, den uendelige og kjærlige intelligensen som er vår kilde og kilden til alt liv, som mater og elsker alle skapninger som legemliggjøringer av seg selv innenfor sin grenseløse væren. Å drikke fra vår mors bryst er en av de mest symbolske naturlige handlingene vi mennesker tar del i. Vi er trygge, elsket, næret og direkte forbundet med den store kjærlige kilden til vårt liv. Vi stoler ubetinget på mor og hennes melk.

Når vi vokser oss større, sterkere og blir mer uavhengige, lager moren vår spesielt egnet mat til oss. Én dag vennes vi av med å drikke morsmelk, en hendelse som er svært betydningsfull for oss som barn, og lærer å spise vår egen mat og mate oss selv. Det er sannsynlig at den maten som erstatter ammingen, påvirker våre unge, mottakelige sinn ekstra sterkt ettersom avvenningen er en urovekkende opplevelse. Vi mister den varme, intime ammingen og blir gitt en mykere versjon av vår foreldres mat som babymat – innbefattet kylling, kalv, ost og andre dyreprodukter. Etter hvert som vi blir eldre, øker mengden kjøtt, melkeprodukter og egg i kosten vår. Våre kropper og sinn formes av de sterkeste kreftene (foreldre og familie) og på de sterkeste måtene (gjennom omsorg og mating) til å tro at vi fra naturens side er altetere, til og med kjøttetere, og dermed rovdyr. Det er ikke rart det er vanskelig å sette spørsmålstegn ved maten vi spiser, og at dette tabuet stikker så dypt!

Vi kunne ikke overleve uten maten foreldrene våre gir oss, et håndfast bevis på deres kjærlighet og omsorg for oss. Når vi inntok maten deres, tok vi del i dem, i deres verdier og deres kultur. Ved hvert måltid, tre ganger om dagen, ble deres mat til oss. Deres kultur og mat ble til vår kultur og vår mat.

De fleste av oss vil ikke høre av at vi er blitt indoktrinerte. Vi liker å tro at vi frivillig kom til den konklusjonen at vi må spise dyreprodukter og at det er naturlig å gjøre det. Men faktisk er det en oppfatning vi har arvet. Vi ble formet på det dypeste, sterkeste vis, som sårbare småbarn. Men fordi vår kultur fornekter at indoktrinering skjer, er prosessen usynlig. Det gjør det vanskelig for de fleste av oss å erkjenne eller innrømme sannheten. Vi blir kanskje til og med forbannet om noen foreslår at vår mors kjærlig tilberedte måltider eller fars grilling var en form for indoktrinering.

Våre mødre og fedre hadde ikke til hensikt å indoktrinere oss, akkurat som deres foreldre ikke hadde til hensikt å indoktrinere dem. Likevel opprettholder vår gamle gjeterkultur indoktrineringsprosessen for å gjenskape seg selv i hver nye generasjon, primært gjennom familie og sekundert gjennom religiøse, pedagogiske økonomiske og statlige institusjoner.

Grunnen til at indoktrinerte oppfatninger motsetter seg refleksjon og kritiske spørsmål, er at vi ikke har fått dem ved fri vilje. Om vi utfordres i en oppfatning vi har kommet til gjennom indre strid med oss selv, føler vi oss mer energiske når vi diskuterer den og ønsker enhver mulighet til å øke vår forståelse og vokse velkommen. På den andre siden blir vi irriterte og nervøse om en indoktrinert oppfatningen utfordres. Det er ikke vår oppfatning, og likevel tror vi på den. Vi prøver derfor å skifte tema, og om det ikke fungerer, forsøker vi å avlede eller sette til veggs, forlate eller angripe den som prøver å utfordre vår indoktrinerte oppfatning. Vi gjør hva vi kan for å blokkere tilbakemeldinger eller spørsmål. Fordi vi har akseptert oppfatningen ubevisst, kan vi verken forsvare eller understøtte den, men må forbli uvitende om de indre og ytre tilbakemeldinger som utfordrer den.

Denne påtvungne ubevisstheten blir et slags skjold, som sløver sinnet vårt og gir dødsstøtet til den livgivende åndelige flammen i oss som søker høyere bevissthet gjennom økt forståelse og indre frihet. Når vi ukritisk aksepterer oppfatninger som er blitt formidlet gjennom vår kultur og forfekter dem blindt, forblir vi barn, både etisk og åndelig sett. Fordi våre sinn er blitt formet og vi er ute av stand til å sette spørsmålstegn ved denne formingsprosessen, er det vanskelig for oss å modne eller bidra med våre unike gaver. Sangen vår kan dø inni oss uten noen gang å ha blitt sunget, noe som er et stort tap for alle, spesielt for oss selv.