Kapittel 5 – Menneskets fysiologiske intelligens

Et utdrag fra kapittel 5:

At jeg nektet å spise kjøtt var besværlig til tider, og jeg ble ofte irettesatt for min envishet, men med disse lettere måltidene gjorde jeg større fremgang, for jeg var klarere i hodet og hadde raskere forståelsesevne.
Benjamin Franklin

Mennesker er ikke kjøttetere fra naturens side. Når vi dreper dyr for å spise dem, dreper de oss til slutt. Kjøttet, som inneholder kolesterol og mettet fett, var aldri tiltenkt mennesker, ettersom de fra naturens side er planteetere.
William C. Robers, lege, sjefredaktør, American Journal of Cardiology

Smerten og lidelsen barn blir utsatt for gjennom det amerikanske kostholdet, er så brutal at om den ble påført med en stokk, ville foreldrene blitt satt i fengsel.
John McDougall, lege

GAVEN
En hovedgrunn til at milliarder av dyr må lide seg gjennom fangenskap og slakting, er vår kulturelle oppfatning om at animalsk mat er helsemessig nødvendig. Samtidig er den vanligste motivasjonen for mange av oss som slutter å spise eller reduserer inntaket av animalske produkter, helsebetinget! Vi må se nærmere på vår fysiologi og den animalske maten vi spiser for å belyse dette paradokset. Dernest må vi å få kontakt med den tidløse erkjennelsen at å dyrke kjærlighet og bevissthet forbedrer fysisk og mental helse, mens det å skade andre og være ubevisst fører til fysisk og psykisk sykdom. Vi kan da se at det er meningen at vi skal leve i harmoni med andre dyr på denne planeten, fordi vi har kropper som faktisk fungerer bedre uten å drepe og stjele fra dem. Hvilken frigjørende gave! Ingen dyr behøver noen gang å frykte oss, for det finnes ingen næringsstoffer vi ikke kan få fra ikke-animalske kilder. Bevisene for dette er overveldende, og i dette kapittelet vi vil se nærmere på disse for å granske vrangforestillingen om at vi må spise animalsk mat for å være sterke og sunne. Både medisinske studier og de åpenbare eksemplene i form av sunne veganere vi ser rundt oss, taler for seg selv. Vi har ikke behov for animalsk mat, og på mange vis er den skadelig for helsen vår.

Noen vil kanskje protestere: «Vent nå litt! Hvordan kan det være usunt å spise animalsk mat? Det er jo så naturlig!» La oss se nærmere på menneskekroppen. En god begynnelse vil være å sammenligne kroppene våre med kroppene til noen av de andre dyrene vi lever sammen med her. Så myke, hårløse og sarte vi mennesker er! Og så svake vi er fysisk! En sjimpanse er for eksempel gjennomsnittlig seks ganger sterkere enn et menneske. Vi hersker ikke over dyr gjennom vår muskelstyrke, men ved å bruke redskaper og svik.

La oss se på munnen vår. Vi kan se hvor liten den er og hvor små tennene våre er, og vi mangler lange, skarpe hjørnetenner til å rive gjennom seigt kjøtt så vel som et sterkt, tungt kjevebein og sterke kjevemuskler, som er typisk for altetere og kjøttetere. Vi kan legge merke til hvor myke mennesketenner er i forhold til de langt hardere tennene til kjøttetere, som kan knuse bein for å nå beinmargen. Tennene og kjevene våre er åpenbart ikke utformet til å rive gjennom kjøtt og gnage bein. Som fruktetere og planteetere har vi fortenner og jeksler til å bite av og male opp plantemat.

Det er et interessant tankeeksperiment å forestille seg at vi skal drepe og spise et annet pattedyr uten å bruke noen redskaper, bare den sarte munnen og de sarte, kloløse hendene våre. Kunne vi klart det? Kunne foreldrene, barna og vennene våre klart det? Kunne noen, eller ville noen, jage, la oss si, en gris, geit, ku, kanin eller et rådyr i naturen og så på et eller annet vis fange henne (høyst usannsynlig) og med vår lille munn angripe nakken hennes og rive gjennom pelsen og huden til kjøttet med våre små mennesketenner og fylle munnen vår med ferskt, varmt blod fra det ulykksalige dyret? Dette scenariet viser hvor absurd det er at vi mennesker spiser kjøtt. Vi har verken klør eller tenner til å rive gjennom rått kjøtt, til å bite gjennom pels, fjær, fiskeskjell eller bein, og vi har heller ikke appetitt på ferskt blod.

Vi kan legge merke til at kjevene våre er hengslet på en slik måte at vi kan tygge fra side til side. Denne kjevekonstruksjonen deler vi med planteetende pattedyr for å kunne male opp forskjellige typer plante-materiale. Altetere og kjøttetere har stramt hengslede kjever som bare kan beveges opp og ned. Videre kan vi se at det dominerende enzymet i spyttet vårt, ptyalin, er et enzym som bryter ned komplekse karbohydrater i plantemat til glukose og energi. Kroppen vår er utformet til å bruke karbohydrater som drivstoff; dyrekjøtt inneholder ingen karbohydrater!

I motsetning til kjøttetere har vi ikke en sterk magesyre som raskt kan bryte ned kjøtt, og vi har heller ikke korte, glatte tarmvegger slik at råtnende kjøtt raskt kan transporteres ut av kroppen. Istedenfor har vi svakere magesyrer og mye lengre og sammenkveilede tarmer som planteetere eller fruktetere, slik at vi langsomt kan trekke ut næringsstoffene fra plantemat mens den går gjennom systemet og brytes ned.4 De lange, sammenkveilede tynntarmene er helt klart lik plantespiseren, med tusenvis av små lommer og utallige bitte små fingre, eller tarmtotter, som til sammen utgjør et enormt overflateareal – større enn en tennisbane! – slik at næringsstoffene kan tas opp i blodet.5 Vårt fordøyelsessystem trenger mat med mye fiber for å holde disse tarmveggene rene og velfungerende. Ikke bare er animalsk mat helt uten fiber, den har også en tendens til å være mer blokkerende enn plantemat når den brytes ned, noe som fører til forstoppelse, hemoroider, kolitt, divertikulitt, tykktarms-kreft og andre lidelser. Vi har i tillegg det samme kretsløpssystemet som planteetere, med en følsomhet for mettet fett og kolesterol. Om for eksempel en katt spiser store mengder fett og kolesterol i form av dyrekjøtt eller egg, bygger det seg ikke opp avleiringer av plakk på innsiden av arteriene hennes, men dersom en kanin, gorilla, et menneske eller en annen frukt- eller planteeter gjør det, bygger det seg opp tykke lag med avleiringer. Over tid tetner arteriene seg til og forårsaker aterosklerose (åreforkalkning), høyt blodtrykk, hjertesykdom og, hos mennesker, et garantert behov for medisiner og kirurgiske inngrep.

Ved å overse det åpenbare faktum at vi mennesker ikke har en fysiologi som er utviklet for å tåle store mengder animalsk mat, bidrar faktisk det farmasøytisk-medisinske establishment til en pålitelig strøm av syke mennesker som garanterer det legen John McDougall kaller dens «jobbsikkerhet».6 Dette betyr ikke at det er en konspirasjon eller at den gjengse legen ikke har altruistiske motiver. Men det medisinske establishment, i likhet med alle andre industrier som opererer innenfor vår kulturs økonomiske rammeverk, følger minste motstands vei og den veien som gir størst økonomisk avkastning. De som sitter i det øvre sjiktet av den medisinske pyramiden og som er med på å legge politiske strategier og retningslinjer for media og utdanning, må i bunn og grunn synes at det er en god idé å forsvare det bestående. De legger dermed ikke vekt på forebygging, men heller på medisiner og kirurgiske inngrep og oppmuntrer til en videreføring av vår altetende adferd.

Klassifiseringen av den menneskelige fysiologi har alltid vært problematisk og er kontroversiell den dag i dag. Det er åpenbart at vi ikke er kjøttetere, men det er også åpenbart at vi verken er beitende drøvtyggere eller planteetende hovdyr som sau, rådyr, hester og kuer som kan spise gress og blader fordi de har flere magekamre. Vi kan best klassifiseres som fruktspisende planteetere som primært spiser frukt, frø, grønnsaker, nøtter og saftige røtter og blader. De fleste fysiologer hevder likevel fremdeles at vi er altetere fra naturens side. Men i industrialisert husdyrhold blir selv hester vant til å spise viltkjøtt. Kuer, sauer og geiter lærer å spise og å like kjøttet til fisk, kylling og gris. Vi kan derfor stille spørsmål ved hvor påvirket spisevanene våre blir av hva vi har lært å spise.

Her er det tre poeng som ikke kan bestrides: at vi har et valg, at dyr lider fordi vi velger å spise dem, og at det nåværende høye inntaket av animalsk mat er uten sidestykke i historien og gir seg utslag i dårlig helse. Med utgangspunkt i fossile levninger vet vi at de tidlige hominidene primært spiste planter, slik nåværende sankerkulturer gjør. Den aner-kjente antropologen Ashley Montagu har påpekt at disse kulturene egentlig burde omtales som sanker-jegerkulturer heller enn som jeger-sankerkulturer.7

Som alle dyr er vi grunnleggende åndelige vesener, uttrykk for en universell, kjærlig intelligens som har skjenket oss kropper med en utforming som kan vokse og trives med den overflod av mat vi fredelig kan sanke i hager og åkre. Kroppene våre speiler bevisstheten vår, som helst vil velsigne og hjelpe andre. Det er svært passende at vår fysiologi er tilpasset en fredelig tilværelse.

Den utstrakte mishandlingen og drapene av andre dyr for å spise dem strider mot vår grunnleggende medfølelse. Derfor fordekker vi den urovekkende sannheten med selvbedragerske rasjonaliseringer og innfløkte måter å koke, male, blande, panere, krydre og tilsløre maten på. På et dypere nivå vet vi at vi har fått en dyrebar gave – en kropp som ikke krever at andre levende vesener må lide, føle frykt eller dø for dens skyld – men vi kaster denne gaven i ansiktet på det velvillige universet med den volden våre matvalg krever.